Snorre Sturlason og Heimskringla

Snorre Sturlason ble født på Island 1179. Han var glad i rikdom, og hadde ambisjoner om å bli Islands rikeste og mektigste mann. Han vokste opp på gården Odde, der han lærte latin, teologi, lovene, og norsk og islandsk historie.

Siden han var en av de få som faktisk kunne skrive på denne tida, samlet han alle de muntlige heltesagaene og skreiv dem ned. Han står for to av de mest sentrale verkene i norrøn tid: Snorre-Edda og Heimskringla.


Heimskringla er ikke bare en manns verk, men er historier og kongebiografier som har gått på folkemunn i mange, mange år, før Snorre bestemte seg for å skrive dem ned rundt 1230.

I Heimskringla har Snorre blant annet skrevet om Olav den Hellige, og forteller om slaget på stiklestad i 1030.

Snorre var en mann som ikke var redd for å overdrive, og var fæl til å skryte på heltene sine litt ekstra baller. F.eks. forteller han om hvor stor og tøff Olav Trygvason var, og hvor lett han knuste motstanderne sine.

Heimskringla ble oversatt til dansk allerede på 1500-tallet, og fra 1800-tallet har kongesagaene vært folkelesning i Norge.





Bilder er fra: http://snl.no/Snorre_Sturlason og http://www.robertsewell.ca/saga.html

"Å leve i eksil"

I går, 16. september, var Mansut Rajih på besøk på skolen for å snakke om sitt liv i eksil. Mansut er en dikter og forfatter fra Jemen, som kjemper mot myndighetene i landet.
Han fortalte at han satt i fengsel i 15 år, før han ble satt fri i 1998 av Amnesty International. Han ble satt i fengsel to dager etter at han giftet seg med kona si, Afrah. Han ble dømt til døden for et oppkonstuert drap, og ble mishandla i fengselet.

"Den første perioden i fengslet, i mer enn ni månadar, ble jeg torturert. Blant annet ble jeg hengt opp på en jernstang bundet på hender og føtter, slått med stokker og med elektriske kabler. Jeg ble pisket, utsett for elektrosjokk, og fikk systematisk ødelagt søvnen. Jeg satt med fotlenker i sju år."

De første årene satt han i en celle på 2x2 meter, der både gulv, tak og vegger var laget av stein. Som dikter hadde han et behov for å få skrevet, og etter en stund i fengsel fikk han tak i en penn og skrev dikt på sigarettpapir. Diktene ble smuglet ut av fengselet og postet i arabiske aviser.

På starten av 90-tallet begynte Amnesty International å engasjere seg i han, og til slutt fikk de satt han fri. Han ble sendt direkte fra fengselet til flyplassen, der kona venta på han, og så ble de sendt videre til Norge. Han fikk ikke muligheten til å ta farvel med familien sin, og prater med dem kun over telefon omtrent en gang i måneden.

Foto: Aftenbladet.no



Personlig syns jeg det er litt vanskelig å forstå det han forteller. Det er litt vanskelig for meg som bor her trygt og godt i Norge å forstå at mennesker blir behandla på den måten ute i verden. Men nettop derfor syns jeg det er veldig bra at han reiser rundt og forteller om dette, sånn at uvitende mennesker som meg selv kan få høre litt om hva som faktisk foregår "der ute".

Diktet

Jeg vet ikke

Kanskje det er språket

og kanskje

er det jeg som ikke kan tale

Målløs, når diktet griper meg

Overmannet av skjønnhet

- Mansur Rajih